Risikoen for et samlivsbrudd er mye høyere enn mange liker å tenke på. Anslagsvis vil ett av fire nye samboerskap som inngås ende i brudd. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 600.000 nordmenn som lever i samboerforhold i Norge, men bare rundt 15 prosent av disse har skrevet samboerkontrakt.
Selv om det ikke er så hyggelig å tenke på, så vil en samboerkontrakt sikre at bruddet blir så smertefritt som mulig. Dermed unngår også paret at forholdet ender med bitter krangling om økonomiske forhold. Og en avtale sikrer samboerne ikke bare ved et brudd, men også under samboerforholdet.
En avtale på hjemmefronten bør inneholde en liste over vesentlige formuesgoder som hver eier når samlivet tar til. Lag også en oversikt over eiendeler som eies sammen. Hvis samboerne går til anskaffelse av større ting hver for seg eller sammen, kan det i fellesskap gjøres tilføyelser til listene uten å måtte endre selve avtalen.
Finn ut hvordan løpende utgifter skal fordeles gjennom samlivet. Dette for å unngå at en av partene etter bruddet skulle hevde at han/hun har et utestående krav fordi den andre ikke har bidratt til fellesskapet i samme grad.
I tillegg til det økonomiske må det lages en avtale om barnefordeling og samvær med felles barn. Denne er imidlertid ikke bindende etter et eventuelt brudd. Det er likevel ikke noe i veien for at partene nedtegner det de ser for seg som en god løsning på dette i en samboerkontrakt. Hvis partene skal forsøke å komme til enighet om bosted og samvær for barna, kan det være nyttig å se hvordan partene i fellesskap vurderte slike spørsmål før bruddet.
Ellers finnes det ikke noe formkrav til en samboeravtale. Det kreves derfor ingen vitner eller liknende. Partene bør signere avtalen og beholde hvert sitt eksemplar. Med en utfylt avtale kan det spares tusenvis av kroner i advokatutgifter. Avtalen trenger heller ikke registreres noe sted, men etter som årene går ta den gjerne frem og sjekk om det er noe som bør forandres.
